Hverdagene kan være tøffe, men i dagslys og med gode tiltak, er det kanskje ikke så vanskelig å være flyktning. Men når det mørkner, og dag blir til natt mens tanker og bekymringer spinner i vei – blir det fort bekmørkt!

Tekst og foto: Torger Mogan Bjørnstad

Det er kveld på Lions-stedet Strandenga ved Mjøsa. Dagen har vært full av opplevelser, og barna har falt til ro. De voksne sitter sammen rundt leirbålet. Nå kan de reflektere og snakke åpent og ærlig om deres egen situasjon. Det de har gjennomgått – og tror de kommer til å gjennomgå fremover. De kan diskutere på sitt eget språk, forstå og støtte hverandre.

– Det var så bra å sitte i friluft og se på solnedgangen, mens jeg delte tankene mine med noen som er har samme bakgrunn og snakker samme språk som meg, sier Sandy.

– Vi er mange som snakker engelsk, men særlig for de eldste flyktningene er ukrainsk det eneste de forstår, eller kan gi beskjeder med forklarer hun.

Sandy er blant de 31 som nettopp er tilbake etter noen dager på Strandenga. Hun sender en særlig takk til kokken der.

– Det var kjempefint å prøve norsk mat med mye grønnsaker. Spennende nye smaker for oss, selv om barna nok var litt skeptiske. Turene med småbåter på Mjøsa var også noe nytt som ga oss en god følelse av mestring understreker Sandy.

Kø av deltakere

I løpet av høstferien skal tre grupper reise til Strandenga. Turene arrangeres av Lions Oslo VBU (Velferdstiltak for Barn og Unge), sammen med bydel Vestre Aker og Vestre Aker Frivilligsentral.

– 144 flyktninger har kommet til bydelen hittil i år, og vi venter flere. I et normalår kommer det bare 25 personer. Flyktninger kommer tomhendt, men alle bærer på sine vanskelige tanker. Da blir språkforståelse spesielt viktig, sier Marianne L’Orsa Kragstad. Hun er frivillighetskoordinator i bydelen og ansvarlig for turene til Strandenga. Blant mye annet.

I bydelen tas flyktningene i mot med en blanding av kommunal og privat bosetting. Men det er bare én brikke av alt som må på plass for å kunne fortsette livet i en normalsituasjon. Integrering er viktig. Her kan både enkeltpersoner og frivillige organisasjoner spille en avgjørende rolle.

– Kulturelt ser vi ikke så store forskjeller, men det er mye som må læres i et nytt land. Språk er krevende – i tillegg til mange dagligdagse ting som vi ser på som en selvfølge. Hvor er T-banen og hvor tar den deg? Hva er veien til skolen, NAV eller biblioteket? Hvordan finner man frem i samfunnets korridorer, sier Marianne L’Orsa Kragstad.

Hvis alle bidrar litt

Ideelt sett ønsker hun seg en kø av frivillige som kan bidra på lavterskelnivå.

– Møte en flyktning og ta en tur til biblioteket sammen. Eller inviter til en prat med en kopp te. Små ting som kan styrke selvfølelsen og være med å etablere et nettverk. Dessuten styrker det den mentale helsen og gir enklere forståelse. Det kan være så enkelt som å ta T-banen sammen, eller hjelpe et skolebarn med å forstå lekseoppgavene, sier hun.

Tre parter samarbeider

Lions VBU har jobbet med ulike aktiviteter og tiltak for ungdom i flere år. De har opparbeidet seg lang erfaring, men samarbeidet med bydelen og Frivilligsentralen er selvfølgelig viktig. Bydelen jobber tett med målgruppen og bidrar inn i både rekruteringen og gjennomføringen med personell og fagkunnskap.

Frivilligsentralen og Lions samarbeider om flere prosjekter og har en lang og tett relasjon. I år har dessuten Frivilligsentralen hatt muligheten til å bidra økonomisk gjennom Oslo Frivilligsentraler sin krisepakke til frivilligsektor.

– Jeg var så heldig å få være med på den første turen sammen med min datter på 13 år, forteller Mariya Vovk.

– Vi tilbrakte en virkelig flott tid der, og fikk flere gode venner som også er fra Ukraina. Jeg var veldig glad for å møte dem.

Mariya var bekymret for datterens psykiske helse for hun hadde ikke klart å etablere noe nettverk. Gjennom sommeren hadde det vært spesielt tøft.

– Turen ble viktig for tenåringsbarna som var med. De slappet av, og slike enkle ting som å spise frokost sammen og gå langs den utrolig vakre Mjøsa ga dem nye positive tanker. Selv om de ikke har mange venner her ennå, kunne de føle seg som normale barn disse dagene, sier hun.

– Jeg fikk hjelp til å innse at livet fortsatt pågår. Vi nøt tiden i båt på sjøen, gjorde opp bål om kvelden, spiste god mat sammen og dro til Eventyrparken ved Hunderfossen. Dette fungerte virkelig, fastslår Mariya Vovk der vi møter henne utenfor bydelsadministrasjonen på Huseby.

Hun ber oss si hei og takk til alle på Lions Strandenga-laget. Det er fantastiske folk som gjorde oppholdet til en opplevelse for livet. – Blir det ledige plasser fremover, vil jeg gjerne være med igjen, avslutter hun med et smil.